Om nålebinding
Nålebinding er som nevnt i modul 1 en eldgammel masketeknikk som ble brukt i lang tid før strikkingen tok over fra rundt 1600-1700 tallet. Begrepet "nålebinding" ble introdusert før på 1970-tallet. Før det var det kalt "énpinne-strikking", og før det igjen er det ingen sikre kilder på hva det ble kalt. Nålebinding har ikke bare vært brukt i Norden, men rundt om kring i store deler av verden. De første funnene er datert mellom 300 f.kr og 300 e.kr i Peru. Der fant i de hatter og sjal laget av denne teknikken. Nålebinding blir fortsatt praktisert av kvinner fra Nantistammen, Camisea regionen i Peru. De bruker det til å lage armbånd.
I nålebinding
bruker man ei tre- eller beinnål som redskap. Man nålebinder ved å lage en
løkke og dra nål og tråd gjennom. Knuten som blir dannet blir ikke strammet,
men danner den neste løkken. Maskestørrelsen avgjøres av størrelsen på
tommelen. Man nålebinder oftest i ull ettersom man skjøter på en ny tråd ved
toving. Dette gjør det mulig å foreksempel klippe av fremste del av sokken hvis det er blitt hull, for å så lage en ny tupp.
Det sies at det
finnes over tusen ulike varianter av nålebinding, hvorav et tjuetalls er mest
kjent. Disse har fått navn etter plasser hvor det er blitt funnet plagg laget i
de ulike teknikkene. Noen av de mest populære er oslostinget, finskestinget,
yorkstinget, korgen/mammenstinget og åslestinget. Hver av disse kan igjen
varieres med flere eller færre masker på nåla for å få tykkere eller tynnere
nålebinding. Jo flere masker på nåla, jo tettere og tykkere blir produktet.
Dette gjør at det finnes et hav av muligheter når det gjelder nålebinding, og
det blir aldri kjedelig.
Til forskjell fra
strikking er det i nålebinding umulig å lage oppskrifter med masketall og
«pinnestørrelse». Tommelen er ditt redskap, og tommelstørrelsen vil naturligvis
variere fra person til person. Nålebinding er både garn- og tidkrevende, til
gjengjeld får du et solid og 100 % garantert håndlaget produkt – ingen maskin
er i stand til å gjøre denne teknikken. Det er heller ikke mulig å rekke opp
igjen feil slik som med strikking – ved feil må det sys i retur - så her er en nødt til å være tålmodig. Fordelen med dette er samtidig at produktene ikke vil
rakne opp dersom det slites hull i dem. Dessuten er nålebinding
nybegynnervennlig, da det ikke så lett blir ujevnt slik som det fort kan bli
med strikking. Tykkelsen gjør produktene også svært slitesterke, for ikke å
snakke om varme.
Når man først
behersker stingene og prinsippene for øking og felling, er det beste å prøve
seg fram med fasonger og størrelser, fremfor å følge bestemte oppskrifter. Skal
du lage for eksempel sokker til deg selv, er det beste å prøve sokken på
underveis og øke og felle der det trengs. Når du skal lage par av noe, for
eksempel sokker eller votter, anbefales det å jobbe parallelt med de to for å
få dem like store, da det er vanskelig å se økinger og fellinger på det ferdige
arbeidet. For hver gang du skal skjøte tråden kan du for eksempel bytte mellom
de to.
Tre forskjellige sting
Som nevnt ovenfor er det utrolig mange forskjellige varianter av nålebinding. Tre av de teknikkene som er funnet vil du kunne se i bilder nedenfor, de er Oslosting, Åslesting og Finsksting,
Oslosting
Åslesting
Denne teknikken er kjent fra en 1500-tallsvott fra Åsle i Sverige. Dette stinget gjør produktet noe stivere enn flere andre sting, noe som gjør det nyttig hvis en skal beholde struktur på noe. Som foreksempel innersokker til skinnsko, da er det greit at det er stivelse i det.
Finsksting
Opphavet til dette navnet er noe diffust. Det er flere som betegner alle de nordiske stingene som "finskesting", mens noen vil ha det til at dette navnet kommer etter en tradisjon de holdt gående i Nord-Finland til etter 1900-tallet. I dette kurset vil
dere lære å nålebinde med denne varianten. Videokurs til oppstart finner du i Modul 3.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar